Den som sover...mandag 26. oktober 2009
søndag 25. oktober 2009
Jeg er elendig til å blogge for tiden, jeg klare liksom ikke å finne tid til det. Det tar jo ikke så lang tid, men når jeg endelig har lagt lillemor på kvelden så er er jeg enten for trøtt, eller så er det en haug av husarbeid som har blitt utsatt tidligere på dagen som må gjøres. Men nå har mamma og de etterlyst bilder fra Adrians bursdag som var forrige helg, så da må jeg jo nesten ta meg tid til det :-)
En tydelig stolt bursdagsgutt som blir sunget for!
Verdens flateste sjokoladekake?? Skylder på
ovnen, jeg...
Adrian er mann nok til å få Hello Kitty modellkitt!
...men fikk stort sett gutteting som denne traileren
fra Playmobil.
Godt det følger med bruksanvisning! Nesten hele
selskapet bidrar til montering og tolking
av tegninger :-)
Det ble da trailer til slutt :-)
I barnehagen henger de opp bilde av
neste bursdagsbarn når det nærmer seg.
På vei hjem fra barnehagen den dagen de feiret
bursdagen hans.
Den fine kronen de hadde laget til han.
Utrolig nok fikk jeg lov til å ta bilde av Adrian
med kronen på! Med litt dansing på kjøpet :-)
En tydelig stolt bursdagsgutt som blir sunget for!
Verdens flateste sjokoladekake?? Skylder på
ovnen, jeg...
Adrian er mann nok til å få Hello Kitty modellkitt!
...men fikk stort sett gutteting som denne traileren
fra Playmobil.
Godt det følger med bruksanvisning! Nesten hele
selskapet bidrar til montering og tolking
av tegninger :-)
Det ble da trailer til slutt :-)
I barnehagen henger de opp bilde av
neste bursdagsbarn når det nærmer seg.
På vei hjem fra barnehagen den dagen de feiret
bursdagen hans.
Den fine kronen de hadde laget til han.
Utrolig nok fikk jeg lov til å ta bilde av Adrian
med kronen på! Med litt dansing på kjøpet :-)
torsdag 15. oktober 2009
søndag 11. oktober 2009
Et lite livstegn fra en travel, sliten og gjennomsyret lykkelig Therese!
Nå har Tomine rukket å bli 5 uker gammel, og siden siste innlegg har vi vært på skrytetur til Kr.Sand for å vise frem vår lille nykommer til venner og familie. Tomine var faktisk bare 13 dager gammel da hun tok sin første flytur! I tillegg har jeg og Adrian kost oss i Dyreparken og på skogtur med venner, mens Tomine har vært hjemme.
Jeg tror han synes det var litt godt å få mamman sin helt for seg selv igjen, og ikke få høre "vent litt, Tomine skal bare ha litt mat/bleie/trøst" osv. Jeg må skryte litt av han, han takler rollen som storebror kjempegodt, faktisk over all forventning. Han har jo gått fra å være minstemann/enebarn, og dermed få ganske mange fordeler av det, til å "bare" være mellomstemann. Men han har ikke blitt oversett av den grunn; Tomine fikk en haug av flotte gaver i Kr.Sand, men jammen fikk ikke Adrian også en gave av absolutt alle som gav til Tomine. Det setter jeg stor pris på, men er absolutt ikke forventet eller nødvendig.
Som sagt er det travle tider, så bloggen er mildt sagt nedprioritert. Men jeg skal forsøke å oppdatere litt oftere enn jeg har gjordt siden fødselen, når ting har begynnt å få nogenlunde rutine.
I morgen skal jeg avgårde og prøve bunaden som har ligget ferdig på Husfliden og ventet mens jeg har gått gravid, det gleder jeg meg til! Jeg gikk jo opp 21kg i svangerskapet, og har en 8-10 kg igjen før jeg er tilbake til normalen, men jeg tror ikke det vil ha noe å si for bunaden. Uansett så har jeg jo to måneder til på meg før den skal brukes i dåpen 13.desember.
Her kommer et lite bilderas fra turen til Kr.Sand:
Min nydelige bestemor, "Ollis" - oldemor til Adrian og Tomine.
Adrian viser frem lillesøster til tante Gerd.
På skogtur i Kr.Sand, og en ivrig Adrian som insisterte på å bære sekken (som var blytung!)
Bål må til på tur, og Adrian fant opp et nytt begrep; en bålet pølse! Noe som slettes ikke er så dumt, en pølse er jo egentlig hverken grillet eller stekt på bål, den er jo faktisk "bålet" :-)
Gøy å kjøre karusell helt selv i Dyreparken!
En ny liten kamerat som ble vunnet i "tautrekking". Denne mistet vi faktisk like etter den ble vunnet, og da vi dro tilbake for å vinne en ny, fikk vi en identisk av damen i boden. Snille dyreparkdamen :-)
Se! Levende "Ludde"! Adrians uatskillelige følgesvenn er lammeskinnet han fikk da han var baby, kalt "Ludde". Å se en ekte, levende Ludde var stor stas.
Veldig spennede å se mating av løvene!
Nå har Tomine rukket å bli 5 uker gammel, og siden siste innlegg har vi vært på skrytetur til Kr.Sand for å vise frem vår lille nykommer til venner og familie. Tomine var faktisk bare 13 dager gammel da hun tok sin første flytur! I tillegg har jeg og Adrian kost oss i Dyreparken og på skogtur med venner, mens Tomine har vært hjemme.
Jeg tror han synes det var litt godt å få mamman sin helt for seg selv igjen, og ikke få høre "vent litt, Tomine skal bare ha litt mat/bleie/trøst" osv. Jeg må skryte litt av han, han takler rollen som storebror kjempegodt, faktisk over all forventning. Han har jo gått fra å være minstemann/enebarn, og dermed få ganske mange fordeler av det, til å "bare" være mellomstemann. Men han har ikke blitt oversett av den grunn; Tomine fikk en haug av flotte gaver i Kr.Sand, men jammen fikk ikke Adrian også en gave av absolutt alle som gav til Tomine. Det setter jeg stor pris på, men er absolutt ikke forventet eller nødvendig.
Som sagt er det travle tider, så bloggen er mildt sagt nedprioritert. Men jeg skal forsøke å oppdatere litt oftere enn jeg har gjordt siden fødselen, når ting har begynnt å få nogenlunde rutine.
I morgen skal jeg avgårde og prøve bunaden som har ligget ferdig på Husfliden og ventet mens jeg har gått gravid, det gleder jeg meg til! Jeg gikk jo opp 21kg i svangerskapet, og har en 8-10 kg igjen før jeg er tilbake til normalen, men jeg tror ikke det vil ha noe å si for bunaden. Uansett så har jeg jo to måneder til på meg før den skal brukes i dåpen 13.desember.
Her kommer et lite bilderas fra turen til Kr.Sand:
Min nydelige bestemor, "Ollis" - oldemor til Adrian og Tomine.
Adrian viser frem lillesøster til tante Gerd.
På skogtur i Kr.Sand, og en ivrig Adrian som insisterte på å bære sekken (som var blytung!)
Bål må til på tur, og Adrian fant opp et nytt begrep; en bålet pølse! Noe som slettes ikke er så dumt, en pølse er jo egentlig hverken grillet eller stekt på bål, den er jo faktisk "bålet" :-)
Gøy å kjøre karusell helt selv i Dyreparken!
En ny liten kamerat som ble vunnet i "tautrekking". Denne mistet vi faktisk like etter den ble vunnet, og da vi dro tilbake for å vinne en ny, fikk vi en identisk av damen i boden. Snille dyreparkdamen :-)
Se! Levende "Ludde"! Adrians uatskillelige følgesvenn er lammeskinnet han fikk da han var baby, kalt "Ludde". Å se en ekte, levende Ludde var stor stas.
Veldig spennede å se mating av løvene!
onsdag 9. september 2009
Det var en mørk og stormfull aften...
Her var jeg ikke god å ha med å gjøre!Vi er akkurat kommet inn på føden og venter på å få en ledig fødestue.
Vi har akkurat fått beskjed om at det blir keisersnitt, og jeg er igrunn svært fornøyd med at min siste smertefulle ri snart er overstått. Jeg er temmelig sikker på at riene med Adrian ikke var i nærheten av dem jeg hadde denne gangen!
Den lille er endelig ute, klokken 03:11.
Love at first sight
Frokosten jeg fikk på morgenen etter fødselen.
Ingen tvil om at hun har vært lenge nok i magen, sjekk de neglene!
Søskenflokken er komplett....da lille Tomine bestemte seg for at tiden i rugekassen var over.
Jeg kikket på klokken 23:15, fordi jeg syntes at kynnerene begynte å bli mistenkelig regelmessige. Det begynte med hvert 20 minutt, og gikk i løpet av en times tid ned mot ti minutt i mellom. Jeg sa det til Stian da klokken var rundt tolv at jeg lurte på om det kunne være noe på gang. Jeg sa at han burde legge seg i tilfelle, slik at han ikke var stuptrøtt om det skulle bli en lang natt med fødsel, men selv var jeg jo for spent til å kunne gjøre det samme. Jeg gikk i stede på badet og sminket meg litt (!!), lukket glidelåsene på sykehusbaggen og gikk raskt over om noe var glemt, og lagde meg en kopp kaffe.
Da jeg satte meg på sofaen hørte jeg plutselig et knepp, og kom på at jeg hadde lest at mange mente de hadde hørt et slags knepp eller poff fra magen da vannet gikk. Og innen jeg hadde tenkt ferdig tanken hørte jeg nok et knepp, og jeg kjente det ble varmt og vått nedover. Jeg fikk litt hetta, og sprang mot badet mens jeg ropte på stian at jeg trodde vannet var gått. Han spratt opp, men var overraskende rolig og vi lo litt av meg som satt der på do og lakk. Stian mente det hørtes ut som jeg slo ut en ti-litersbøtte med vann i do, og det var sikkert ikke langt i fra :-) Han vekket Adrian mens jeg ringte føden og sa i fra at vi kom. Til min store forskrekkelse fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde tette nok rier (8min mellom) og dessuten så var det fullt på fødeavdelingen! Jeg sa som sant er at alle de tre legene jeg har vært til de siste mnd gav meg beskjed om å dra rett på sykehuset, helst liggende i baksete, om vannet gikk, pga mengden vann og faren for at navlesnoren kunne legges i klem. Damen i andre enden bare fnøs og sa at jeg godt kunne komme, men at jeg mest sannsynlig ble sendt hjem igjen. Jeg ble mildt sagt forbannet og oppgitt, men vi ringte svigerfar og han kjørte oss ned med en gang. Adrian var helt i hundre og så klar for å bli storebror :-)
Allerede mens vi ventet på å få fødestue var riene blitt så tette at det var bare et par minutter i mellom, og jordmoren som møtte oss sa at det ikke var noen tvil om fødselen var i gang. Da vi kom inn på rommet spurte jeg hvor raskt jeg kunne få epidural (litt mindre tøff denne gangen, hehe) og jordmoren svarte at jeg måtte ha minst 3-4 cm åpning slik at ikke fødselen stoppet opp. Jeg hadde bare 2cm, og ble temmelig fortvilt for jeg hadde nesten sammenhengende rier som var helt vanvittig vonde. Jeg fikk satt på et CTG rundt magen og da sa jordmoren at hun ville ha en lege til å se på det. Etter et par rier sa legen at babyen alrede viste tegn på å ikke takle riene særlig bra, og i og med at fødselen var i en så tidlig fase, ville det ikke være ideelt at babyen skulle være der inne i evt timesvis ennå. Så hun måtte "skuffe" meg med at det desverre ble keisersnitt - nå! Jeg sa det som det var, at jeg igrunn var sjeleglad for å slippe smertene jeg hadde der og da, og at jeg var storfornøyd bare barnet kom ut frisk og fin. Så da bar det mot operasjonsalen, jeg hylende og klamrende til sengen, og Stian joggende etter.
Han fikk på seg fullt verneutstyr og ble ventende på gangen mens jeg ble klargjort for inngrepet. Rett før de begynte å skjære ble han tatt med inn og satt ved hode mitt underveis. Omstendighetene denne gangen var atskillig mer avslappet enn da Adrian ble tatt, for da var jeg jo utmattet etter ti timer med rier, mot denne gangen som bare var et par timer med rier. Vi pratet og lo, og jeg kunne ikke få sagt mange nok ganger hvor deilig det var å få epidural :-) Det var veldig vondt i det de satte den, for det var midt i en ri og det er ikke akkurat lett å sitte musestille mens den pågår. Jeg husker at jeg forsøkte å "motivere" meg med at om ikke jeg satt stille kunne jeg bli lam, for de stikker jo en nål rett inn i nervene i ryggen! Stian valgte klokelig å ikke se over det grønne gardinet og over på magen min mens de kuttet, jeg tror han ble temmelig traumatisert av synet sist.
Da de endelig var ferdig tok det et par minutter før det første skriket kom, fordi lungene fremdeles var fulle av fostervann. Det var de lengste minuttene i mitt liv! Da hun var ferdig stelt og navlen klippet, fikk jeg henne på brystet mitt. Hun var så varm og tung! Det føltes som en liten varmekamin som ble lagt på meg :-) Stian fikk henne mens jeg ble trillet til overvåkningen. Der fikk jeg Peditin (et slags morfinpreparat), og om ikke jeg var i syvende himmel alrede, var jeg iallefall det etter den :-D Etter et par timers hvile ble jeg trillet inn på fødestuen vi var på i begynnelsen, og jeg fikk endelig holde det lille nurket ordentlig for første gang. Hun var så nydelig, helt lik Adrian, men med mørkt hår. Akkurat som bestilt :-) Og hun blir bare vakrere og vakrere for hver dag.
Nå nyter vi hvetebrødsdagene med verdens snilleste lille unge. Hun spiser som en hest, og sover hele natten (bank i bordet). Hun er bare rett og slett perfekt!
Jeg kikket på klokken 23:15, fordi jeg syntes at kynnerene begynte å bli mistenkelig regelmessige. Det begynte med hvert 20 minutt, og gikk i løpet av en times tid ned mot ti minutt i mellom. Jeg sa det til Stian da klokken var rundt tolv at jeg lurte på om det kunne være noe på gang. Jeg sa at han burde legge seg i tilfelle, slik at han ikke var stuptrøtt om det skulle bli en lang natt med fødsel, men selv var jeg jo for spent til å kunne gjøre det samme. Jeg gikk i stede på badet og sminket meg litt (!!), lukket glidelåsene på sykehusbaggen og gikk raskt over om noe var glemt, og lagde meg en kopp kaffe.
Da jeg satte meg på sofaen hørte jeg plutselig et knepp, og kom på at jeg hadde lest at mange mente de hadde hørt et slags knepp eller poff fra magen da vannet gikk. Og innen jeg hadde tenkt ferdig tanken hørte jeg nok et knepp, og jeg kjente det ble varmt og vått nedover. Jeg fikk litt hetta, og sprang mot badet mens jeg ropte på stian at jeg trodde vannet var gått. Han spratt opp, men var overraskende rolig og vi lo litt av meg som satt der på do og lakk. Stian mente det hørtes ut som jeg slo ut en ti-litersbøtte med vann i do, og det var sikkert ikke langt i fra :-) Han vekket Adrian mens jeg ringte føden og sa i fra at vi kom. Til min store forskrekkelse fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde tette nok rier (8min mellom) og dessuten så var det fullt på fødeavdelingen! Jeg sa som sant er at alle de tre legene jeg har vært til de siste mnd gav meg beskjed om å dra rett på sykehuset, helst liggende i baksete, om vannet gikk, pga mengden vann og faren for at navlesnoren kunne legges i klem. Damen i andre enden bare fnøs og sa at jeg godt kunne komme, men at jeg mest sannsynlig ble sendt hjem igjen. Jeg ble mildt sagt forbannet og oppgitt, men vi ringte svigerfar og han kjørte oss ned med en gang. Adrian var helt i hundre og så klar for å bli storebror :-)
Allerede mens vi ventet på å få fødestue var riene blitt så tette at det var bare et par minutter i mellom, og jordmoren som møtte oss sa at det ikke var noen tvil om fødselen var i gang. Da vi kom inn på rommet spurte jeg hvor raskt jeg kunne få epidural (litt mindre tøff denne gangen, hehe) og jordmoren svarte at jeg måtte ha minst 3-4 cm åpning slik at ikke fødselen stoppet opp. Jeg hadde bare 2cm, og ble temmelig fortvilt for jeg hadde nesten sammenhengende rier som var helt vanvittig vonde. Jeg fikk satt på et CTG rundt magen og da sa jordmoren at hun ville ha en lege til å se på det. Etter et par rier sa legen at babyen alrede viste tegn på å ikke takle riene særlig bra, og i og med at fødselen var i en så tidlig fase, ville det ikke være ideelt at babyen skulle være der inne i evt timesvis ennå. Så hun måtte "skuffe" meg med at det desverre ble keisersnitt - nå! Jeg sa det som det var, at jeg igrunn var sjeleglad for å slippe smertene jeg hadde der og da, og at jeg var storfornøyd bare barnet kom ut frisk og fin. Så da bar det mot operasjonsalen, jeg hylende og klamrende til sengen, og Stian joggende etter.
Han fikk på seg fullt verneutstyr og ble ventende på gangen mens jeg ble klargjort for inngrepet. Rett før de begynte å skjære ble han tatt med inn og satt ved hode mitt underveis. Omstendighetene denne gangen var atskillig mer avslappet enn da Adrian ble tatt, for da var jeg jo utmattet etter ti timer med rier, mot denne gangen som bare var et par timer med rier. Vi pratet og lo, og jeg kunne ikke få sagt mange nok ganger hvor deilig det var å få epidural :-) Det var veldig vondt i det de satte den, for det var midt i en ri og det er ikke akkurat lett å sitte musestille mens den pågår. Jeg husker at jeg forsøkte å "motivere" meg med at om ikke jeg satt stille kunne jeg bli lam, for de stikker jo en nål rett inn i nervene i ryggen! Stian valgte klokelig å ikke se over det grønne gardinet og over på magen min mens de kuttet, jeg tror han ble temmelig traumatisert av synet sist.
Da de endelig var ferdig tok det et par minutter før det første skriket kom, fordi lungene fremdeles var fulle av fostervann. Det var de lengste minuttene i mitt liv! Da hun var ferdig stelt og navlen klippet, fikk jeg henne på brystet mitt. Hun var så varm og tung! Det føltes som en liten varmekamin som ble lagt på meg :-) Stian fikk henne mens jeg ble trillet til overvåkningen. Der fikk jeg Peditin (et slags morfinpreparat), og om ikke jeg var i syvende himmel alrede, var jeg iallefall det etter den :-D Etter et par timers hvile ble jeg trillet inn på fødestuen vi var på i begynnelsen, og jeg fikk endelig holde det lille nurket ordentlig for første gang. Hun var så nydelig, helt lik Adrian, men med mørkt hår. Akkurat som bestilt :-) Og hun blir bare vakrere og vakrere for hver dag.
Nå nyter vi hvetebrødsdagene med verdens snilleste lille unge. Hun spiser som en hest, og sover hele natten (bank i bordet). Hun er bare rett og slett perfekt!
mandag 7. september 2009
tirsdag 1. september 2009
Nå skulle Eyvind Hellstrøm sett oss!
Dagens lunch :-) Jeg virkelig elsker spagetti på boks, med varm baguette og smør! Adrian har arvet sin mors gode smak, og blir like begeistret når det er Spagetti ala Capri på lunchmenyen. Pølsene er jo bare helt geniale.
mandag 31. august 2009
Og termindagen kom og gikk...
Men jeg er like gravid :-) Natt til i går trodde jeg det var noe skikkelig på gang. Jeg hadde hatt noen småkynnere hele dagen, men i åtte-tiden på kvelden begynte de å bli ganske vonde og hyppige. I tillegg var jeg kvalm, og følte flere ganger at jeg måtte kaste opp. Til slutt lå jeg på sofaen som en spent bue og klarte ikke å fokusere på noe annet enn smertene, og fikk kravlet meg i seng. Jeg tenkte faktisk at nå må jeg forsøke å hvile før fødselen virkelig starter. Men i ett-halv to tiden slapp plutselig alt taket, og jeg sovnet som en stein. Morgenen etter hadde jeg et par kynnere, men ingen vonde. For å være ærlig så var jeg faktisk litt glad for "pausen" og at det var falsk alarm, men samtidig er jeg veldig klar for fødsel og å møte den lille nye.
Adrian var på hyttetur med besteforeldre i helgen, så vi hadde et lite håp om at det hadde skjedd noe mens han var borte. Kjekt å slippe å evt ringe besteforeldre klokken fire på morgenen for å få barnevakt, selv om de har sagt seg villige til det.
I går var vi og feiret bursdagen til broren til Stian, og tok termindagen veldig med ro. Jeg var på vekten der før vi dro hjem (har ikke vekt her hjemme) og jeg veide hele 71 kg! Det er 21kg mer enn før jeg ble gravid! Om jeg er like heldig som sist, så forsvinner de overflødige kiloene ganske raskt av seg selv etter fødselen da, så det har veldig lite å si. Men snålt å se et så høyt tall på vekten :-)
Men jeg er like gravid :-) Natt til i går trodde jeg det var noe skikkelig på gang. Jeg hadde hatt noen småkynnere hele dagen, men i åtte-tiden på kvelden begynte de å bli ganske vonde og hyppige. I tillegg var jeg kvalm, og følte flere ganger at jeg måtte kaste opp. Til slutt lå jeg på sofaen som en spent bue og klarte ikke å fokusere på noe annet enn smertene, og fikk kravlet meg i seng. Jeg tenkte faktisk at nå må jeg forsøke å hvile før fødselen virkelig starter. Men i ett-halv to tiden slapp plutselig alt taket, og jeg sovnet som en stein. Morgenen etter hadde jeg et par kynnere, men ingen vonde. For å være ærlig så var jeg faktisk litt glad for "pausen" og at det var falsk alarm, men samtidig er jeg veldig klar for fødsel og å møte den lille nye.
Adrian var på hyttetur med besteforeldre i helgen, så vi hadde et lite håp om at det hadde skjedd noe mens han var borte. Kjekt å slippe å evt ringe besteforeldre klokken fire på morgenen for å få barnevakt, selv om de har sagt seg villige til det.
I går var vi og feiret bursdagen til broren til Stian, og tok termindagen veldig med ro. Jeg var på vekten der før vi dro hjem (har ikke vekt her hjemme) og jeg veide hele 71 kg! Det er 21kg mer enn før jeg ble gravid! Om jeg er like heldig som sist, så forsvinner de overflødige kiloene ganske raskt av seg selv etter fødselen da, så det har veldig lite å si. Men snålt å se et så høyt tall på vekten :-)
fredag 28. august 2009
Da har den berømte slimproppen gått!
Trodde det var hele som kom i går, men i dag kom det like mye igjen. Men denne gangen var det litt lyserosa farge på geleklumpen, og noen striper med blod. Det som kom i går så ut som verdens største snørrklyse :-)
Spennede!!!
Ble helt vill jeg, og ringte Stian på jobb. Han ville at jeg skulle ringe føden, så jeg gjorde litt motvillig det. Jeg VET jo at det var slimproppen, og at det kan da dager før det skjer noe mer. Noe jeg fikk bekreftet av jordmor på telefon. Men hun noterte at jeg hadde ringt med dato og klokkeslett, og ba meg ringe med en gang om det var noe annet jeg lurte på. Koselig dame :-)
Trodde det var hele som kom i går, men i dag kom det like mye igjen. Men denne gangen var det litt lyserosa farge på geleklumpen, og noen striper med blod. Det som kom i går så ut som verdens største snørrklyse :-)
Spennede!!!
Ble helt vill jeg, og ringte Stian på jobb. Han ville at jeg skulle ringe føden, så jeg gjorde litt motvillig det. Jeg VET jo at det var slimproppen, og at det kan da dager før det skjer noe mer. Noe jeg fikk bekreftet av jordmor på telefon. Men hun noterte at jeg hadde ringt med dato og klokkeslett, og ba meg ringe med en gang om det var noe annet jeg lurte på. Koselig dame :-)
torsdag 27. august 2009
Her måles CTG`en: Barnets puls, spark og kynnere i magen. Man skal sitte en halv time, og trykke på en knapp hver gang barnet sparker/beveger seg. 
Målene er snart utenfor skjema, jo!Så da må en vel bare smøre seg med tålmodighet, da!
Abonner på:
Innlegg (Atom)