Det var en mørk og stormfull aften...

Her var jeg ikke god å ha med å gjøre!
Vi er akkurat kommet inn på føden og venter på å få en ledig fødestue.

Vi har akkurat fått beskjed om at det blir keisersnitt, og jeg er igrunn svært fornøyd med at min siste smertefulle ri snart er overstått. Jeg er temmelig sikker på at riene med Adrian ikke var i nærheten av dem jeg hadde denne gangen!

Den lille er endelig ute, klokken 03:11.

Love at first sight

Frokosten jeg fikk på morgenen etter fødselen.

Ingen tvil om at hun har vært lenge nok i magen, sjekk de neglene!

Søskenflokken er komplett.

...da lille Tomine bestemte seg for at tiden i rugekassen var over.
Jeg kikket på klokken 23:15, fordi jeg syntes at kynnerene begynte å bli mistenkelig regelmessige. Det begynte med hvert 20 minutt, og gikk i løpet av en times tid ned mot ti minutt i mellom. Jeg sa det til Stian da klokken var rundt tolv at jeg lurte på om det kunne være noe på gang. Jeg sa at han burde legge seg i tilfelle, slik at han ikke var stuptrøtt om det skulle bli en lang natt med fødsel, men selv var jeg jo for spent til å kunne gjøre det samme. Jeg gikk i stede på badet og sminket meg litt (!!), lukket glidelåsene på sykehusbaggen og gikk raskt over om noe var glemt, og lagde meg en kopp kaffe.

Da jeg satte meg på sofaen hørte jeg plutselig et knepp, og kom på at jeg hadde lest at mange mente de hadde hørt et slags knepp eller poff fra magen da vannet gikk. Og innen jeg hadde tenkt ferdig tanken hørte jeg nok et knepp, og jeg kjente det ble varmt og vått nedover. Jeg fikk litt hetta, og sprang mot badet mens jeg ropte på stian at jeg trodde vannet var gått. Han spratt opp, men var overraskende rolig og vi lo litt av meg som satt der på do og lakk. Stian mente det hørtes ut som jeg slo ut en ti-litersbøtte med vann i do, og det var sikkert ikke langt i fra :-) Han vekket Adrian mens jeg ringte føden og sa i fra at vi kom. Til min store forskrekkelse fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde tette nok rier (8min mellom) og dessuten så var det fullt på fødeavdelingen! Jeg sa som sant er at alle de tre legene jeg har vært til de siste mnd gav meg beskjed om å dra rett på sykehuset, helst liggende i baksete, om vannet gikk, pga mengden vann og faren for at navlesnoren kunne legges i klem. Damen i andre enden bare fnøs og sa at jeg godt kunne komme, men at jeg mest sannsynlig ble sendt hjem igjen. Jeg ble mildt sagt forbannet og oppgitt, men vi ringte svigerfar og han kjørte oss ned med en gang. Adrian var helt i hundre og så klar for å bli storebror :-)

Allerede mens vi ventet på å få fødestue var riene blitt så tette at det var bare et par minutter i mellom, og jordmoren som møtte oss sa at det ikke var noen tvil om fødselen var i gang. Da vi kom inn på rommet spurte jeg hvor raskt jeg kunne få epidural (litt mindre tøff denne gangen, hehe) og jordmoren svarte at jeg måtte ha minst 3-4 cm åpning slik at ikke fødselen stoppet opp. Jeg hadde bare 2cm, og ble temmelig fortvilt for jeg hadde nesten sammenhengende rier som var helt vanvittig vonde. Jeg fikk satt på et CTG rundt magen og da sa jordmoren at hun ville ha en lege til å se på det. Etter et par rier sa legen at babyen alrede viste tegn på å ikke takle riene særlig bra, og i og med at fødselen var i en så tidlig fase, ville det ikke være ideelt at babyen skulle være der inne i evt timesvis ennå. Så hun måtte "skuffe" meg med at det desverre ble keisersnitt - nå! Jeg sa det som det var, at jeg igrunn var sjeleglad for å slippe smertene jeg hadde der og da, og at jeg var storfornøyd bare barnet kom ut frisk og fin. Så da bar det mot operasjonsalen, jeg hylende og klamrende til sengen, og Stian joggende etter.

Han fikk på seg fullt verneutstyr og ble ventende på gangen mens jeg ble klargjort for inngrepet. Rett før de begynte å skjære ble han tatt med inn og satt ved hode mitt underveis. Omstendighetene denne gangen var atskillig mer avslappet enn da Adrian ble tatt, for da var jeg jo utmattet etter ti timer med rier, mot denne gangen som bare var et par timer med rier. Vi pratet og lo, og jeg kunne ikke få sagt mange nok ganger hvor deilig det var å få epidural :-) Det var veldig vondt i det de satte den, for det var midt i en ri og det er ikke akkurat lett å sitte musestille mens den pågår. Jeg husker at jeg forsøkte å "motivere" meg med at om ikke jeg satt stille kunne jeg bli lam, for de stikker jo en nål rett inn i nervene i ryggen! Stian valgte klokelig å ikke se over det grønne gardinet og over på magen min mens de kuttet, jeg tror han ble temmelig traumatisert av synet sist.

Da de endelig var ferdig tok det et par minutter før det første skriket kom, fordi lungene fremdeles var fulle av fostervann. Det var de lengste minuttene i mitt liv! Da hun var ferdig stelt og navlen klippet, fikk jeg henne på brystet mitt. Hun var så varm og tung! Det føltes som en liten varmekamin som ble lagt på meg :-) Stian fikk henne mens jeg ble trillet til overvåkningen. Der fikk jeg Peditin (et slags morfinpreparat), og om ikke jeg var i syvende himmel alrede, var jeg iallefall det etter den :-D Etter et par timers hvile ble jeg trillet inn på fødestuen vi var på i begynnelsen, og jeg fikk endelig holde det lille nurket ordentlig for første gang. Hun var så nydelig, helt lik Adrian, men med mørkt hår. Akkurat som bestilt :-) Og hun blir bare vakrere og vakrere for hver dag.

Nå nyter vi hvetebrødsdagene med verdens snilleste lille unge. Hun spiser som en hest, og sover hele natten (bank i bordet). Hun er bare rett og slett perfekt!