Litt vel spennende uke!

Denne uken startet veldig spennende, men også ganske dramatisk. På mandag begynte Adrian i ny barnehage like nedi her. Siden det var første dagen hadde han "besøkstid" fra 9 til 11, og jeg var med han hele tiden. Klokken 11:30 begynte jeg på studiene mine på Universitetet i Agder, så det var en både spennende og travel formiddag. På kvelden, like før Tomine skulle legge seg, satt Adrian med et eple som han delte i båter med en fruktkniv. Tomine har begynt å skjønne at det andre putter i munnen mest sannsynlig smaker godt, og står og tigger og gaper mot alle som spiser. Adrian skulle være snill storebror og delte en liten eplebit med henne, og så var det gjordt. Den satte seg bom fast, og hun hostet og harket (forsøkte iallefall) samtidig som det gikk opp for meg at eplebiten hadde satt seg fast og hun ikke fikk puste. Stakkars Adrian ble temmelig fortvilet og gjentok "unnskyld, unnskyld!" Heldigvis klarte jeg å holde hode nogenlunde kaldt og snudde henne opp ned og klappet henne hardt mellom skuldrene. Men det hjalp lite. Jeg var alene med dem og etter ti-tyve sekunder uten at hun fikk biten ut løp jeg og ringte 113. Før det var det hele litt uvirkelig, og hun har jo fått ting litt i vrangen før, men da jeg hørte meg selv rope "jeg har en baby på 11 måneder som ikke får puste" gikk det liksom opp for meg hvor alvorlig det var. Jeg begynte å skjelve ukontrollert og minuttene føltes som de lengste i mitt liv! Da de endelig kom, stakk de en skje i halsen på henne for å fremprovosere brekninger. De lyste i halsen og konkluderte med at hun nok hadde fått biten opp. Hun var jo helt gjennomsvett og ikke minst full av slim og oppkast, så da de gikk, tok jeg henne med for et bad. Stakkars, hun måtte jo være utslitt. Men, før jeg hadde rukket å tappe i varnnet, stoppet pusten opp igjen og jeg løp opp trappen med henne opp ned og ringte 113 igjen. Den samme ambulansen snudde, og var raskt tilbake igjen. De mente at siden hun gråt, så pustet hun, og mens vi snakket med dem, fant vi en liten eplebit på ermet hennes sammen med alt slimet. Etter det, roet hun seg betraktelig og pusten var helt normal. Jeg sov ikke godt den natten, og våknet mange ganger og hørte på pusten hennes. Den var heldigvis helt fin, men det tok en stund å slappe helt av! Ikke minst var jeg redd Adrian hadde skyldfølelse eller var blitt skremt, og dagene etter brukte jeg på å sørge for å snakke om hvor snille og flinke doktoren var og at det gikk kjempefint og det var bra det kom slim sånn at den ekle biten kom ut av seg selv. Hele tiden med superfokus på å ikke si noe som kunne få han til å føle skyld. Jeg tror at det hele gikk veldig bra for alle, og jeg tror faktisk Adrian nesten har glemte hele greia med mindre han skulle blitt påmint det. Heldigvis :-)